Northug og janteloven

I Norge skal man ikke være annerledes. Offentlige personer skal spise brødskive med brunost, gå turer i skog og mark, og selvfølgelig vise ydmykhet i alle sammenhenger. Det er greit å være god, så lenge du ikke vet det selv. Janteloven er tydeligvis sterkere og viktigere enn grunnloven for mange i dette landet.
Vegard Ulvang skjemmes over å være norsk. VGs sportskommentator og en samlet ”ekspertise” mener det er forkastelig. Petter Northug kan ikke komme for sent til en premieutdeling. Han er jo et forbilde. Han skal spise brunost og vise ydmykhet. Han skal gå turer i skog og mark. Han skal være feilfri.

Pressen bruker spaltemeter etter spaltemeter på Petter. Eksperter og forsvarere av den urnorske janteloven gir de vann på mølla, eller blekk på papiret. Hjelp, Petter spiller poker. Det er jo ulovlig. Dårlig forbilde, roper bedrevitere mens pressen lar blekket sprute. Avisene lager overskrift etter overskrift. De skal selge aviser, og Petter er ”godt stoff”.

Det går en grense for hva personer i offentligheten skal måtte tåle. Det må være lov og være menneske. Det må være lov og vise følelser. Selv om man er en idrettsstjerne eller en annen offentlig person. Forventningene om at alle som lever i rampelyset skal være perfekte er skadelig for samfunnet, og ikke minst for de som blir utsatt for heksejakten.

Til dere journalister, ”eksperter” og eventuelt andre som mener det er en dødssynd og komme for sent til en premieutdeling, eller å spille poker og drikke Red Bull; Det er lett og være feilfri når dere sitter der i de behaglige sofaene deres, mens dere trykker på fjernkontrollen og suller dere inn i den fordømte janteloven som dere tilber som en avgud. Det er lett og kritisere Petter for at dere skal få en dose misunnelse ut av systemet. Dere gjør meg rett og slett uvel. For meg og mange andre er dere avskum.

Dersom Petter henter hjem medaljer i Tour de Ski eller i Holmenkollen, kommer dere nok til å lovprise trønderen og ta deres del av æren. ”Heia Norge, heia Petter”. Hvis Petter tar hjem medaljer bør dere grave dere ned i deres egen misunnelse og jantelov. Dere fortjener ikke Petter Northug.

La Petter og andre offentlige personer få være mennesker, på godt og vondt. Hvis dere ikke evner dette, kan dere gjerne dra dit pepperen gror. Gjerne iført lusekofte og telemarksski, for alt annet vil vel være brudd på hvordan er nordmann skal oppføre seg?

Fra Nord til Sør (Trøndelag)

Jeg har i dag søkt om fritak fra mitt verv som fylkespolitiker i Nord-Trøndelag, samtidig som jeg har varslet at jeg stiller meg til disposisjon for Trondheim FrP dersom de skulle ønske dette.
Jeg har gjort meg noen tanker om tiden i Nord-Trøndelag, og vil derfor dele litt av disse opplevelsene.

Det er ikke lett å være ung politiker i Nord-Trøndelag. Det er mye ”gubbementalitet” i forsamlingen. Man blir stadig møtt med holdninger om at man er for ung, for uerfaren og for utålmodig. Arbeiderpartiet er verst i klassen. Det er synd for de mange unge, og la meg tilføye; dyktige, ungdommene til Arbeiderpartiet som hele tiden holdes utenfor det gode selskap slik jeg oppfatter det.

Fylkestinget i Nord-Trøndelag er preget av at ”alle skal være enige med hverandre”, og det er Arbeiderpartiet som skal definere denne enigheten. Det at H, KrF og V lot seg kjøpe politisk får være deres sak. Greit for velgerne å merke seg at en stemme til Nord-Trøndelag H er en stemme for Arbeiderpartiets politikk. La meg tilføye at jeg beundrer Joar Olav Grøttings væremåte og politiske vesen. Han sitter nok som et gissel, uten at han noen sinne kommer til å innrømme dette.

KrF og V har jeg ikke forstått meg på i Nord-Trøndelag. Venstres Trond Prytz blander roller, og opptrer vel så ofte som politimesteren og ikke venstremannen. KrFs Tønne-Haugan syns jeg er skummel. Det har hun til og med sagt til media. Det får være hennes sak. Hun vil alle det beste, men har null gjennomslagskraft.
Arbeiderpartiets representanter orker jeg ikke si så mye om. De har ikke så mye å komme med allikevel. Det er kun rådet, og leder Alf Daniel Moen, som styrer skuta. Det må være kjedelig å ha så lite man skulle sagt i eget parti som de fleste i AP har!

La meg heller bruke tiden på å fremheve de politikerne jeg mener fortjener respekt og tillit. Endre Skjervø og Ola Morten Teigen er svært dyktige ombudsmenn for innbyggerne i Nord-Trøndelag og er selvskrevne fylkesrådskandidater om FrP skulle komme i posisjon. De er etter mitt syn vel så dyktige som dagens fylkesråder. Jeg ønsker de alt godt og vil takke for et godt samarbeid.

Jeg har hatt et godt og konstruktivt forhold til SV. Både ungdomspolitikeren Adrian Walborg og den ofte møtende vararepresentanten Rune Hegge fra Stjørdal, er etter mitt syn politikere som er genuint opptatt av politiske saker. Det står stor respekt av dette.

Joar Olav Grøtting fra Høyre har jeg nevnt tidligere. Han har en god humoristisk tilnærming til politiske debatter, noe han bruker ofte som virkemiddel. Jeg skjønner at galgenhumor er viktig når man sitter fanget i Alf Daniel Moens politiske spindelvev.

Terje Sørvik fra Arbeiderpartiet, i disse dager nevnt som en mulig toppkandidat til neste års valg, er slik jeg ser det en gjennomført hyggelig fyr. Han er, sammen med Bjørn Iversen, de dyktigste politikerne Arbeiderpartiet har i fylkestinget. Iversen kan være herlig arrogant på talerstolen, og det er ment som et stort kompliment, selv om det ofte også har rammet meg.

Når det gjelder pressen i Nord-Trøndelag, så er det utvilsomt slik at Trønderavisa har en politisk agenda. Selv om de kommer til å nekte for dette inn i evigheten er det åpenlyst gjennom politiske kommentarer og til dels også redaksjonelle oppslag. Det finnes et hederlig unntak, og det er journalist Håkon Arntsen. Han har, med rette, fått stor tillit hos samtlige politiske partier og politikere. Arntsen er redelig og har god politisk innsikt. Trønderavisa blir fattigere den dagen han slutter som journalist.

Til slutt vil jeg si at det har vært lærerikt å sitte i fylkestinget i Nord-Trøndelag, selv om man av og til kan få inntrykk av at dette er et kaffeselskap hvor alle politiske saker er avgjort av fylkesrådet på forhånd. Jeg har i alle fall blitt veldig sikker på at FrP er det riktige partiet for meg.

Et vaklende helsevesen

Den siste tiden har vi vært vitne til en rekke episoder som med all tydelighet viser at helsevesenet ikke fungerer slik det skal.

Ventelisteskandalen ved sykehuset Asker og Bærum er alvorlig. Liv kan ha gått tapt. Jeg frykter at dette kan ha skjedd ved andre sykehus også. Desverre er den eneste forklaringen på hvorfor avdelinger, sykehus, enkeltleger eller annet helsepersonell kan se seg tjent med å trikse med ventelistene økonomi. Dette betyr at helseministeren har en alvorlig jobb foran seg. Vi har advart tidligere, nå må det handles.

KS rapporterte forrige uke at hver tredje kommune kutter i eldreomsorgen i 2010. Dette står i grell kontrast til Jens Stoltenbergs lovnader om en skinnende eldreomsorg fra valgkampene i 2005 og 2009. Det er på tide med øremerking og statlig finansiering av eldreomsorgen, slik at det ikke lenger er den enkelte kommunes økonomi som er avgjørende for hvilket tilbud man får.

Ventelistene og ventetidene øker fortsatt. Dette samtidig som private tilbydere har stor ledig kapasitet. Jeg fatter og begriper ikke hvorfor man ikke kan benytte disse plassene, finansiert av det offentlige. Dette tjener alle på. Samfunnet, pasientene, og arbeidsgivere. Det er ikke spesielt rart at sykefraværet i Norge er skyhøyt, all den tid folk står i månedsvis for å få nødvendig helsehjelp, slik at man igjen kan komme tilbake til jobb.

Regjeringens svar på alle disse spørsmålene, og flere til, har hele tiden vært den sagnomsuste samhandlingsreformen. La meg si det slik: Etter å ha lest reformen 3 ganger, hørt på samtlige høringsinnspill, og ikke minst snakket med et endeløst antall leger, sykepleiere, pasienter, rådmenn, lokalpolitikere og andre fagfolk; Konklusjonen er klar. Samhandlingsreformen er erklært død.

Desverre tror jeg ikke regjeringspartiene er villig til å endre det som trengs i reformen for å få helsevesenet på skinner. Politisk feighet? Departementet har stortingsgruppene til de rød-grønne i et jerngrep. Desverre er det pasientene som kommer dårlig ut av dette. Igjen.

Er nordmenn sykere enn andre folkeslag?

Svaret er nei. Vi har det høyeste sykefraværet i europa (så vidt jeg vet), men samtidig har vi også de lengste helsekøene. Du skal være en rød- eller grønnskolling for å ikke se denne sammenhengen..

Sykelønnsdebatten har rast i alle medier, i Storting, og sikkert også rundt kaffemaskiner på norske arbeidsplasser. Jeg mener bestemt at den enkle, men svært så sanne, sammenligningen mellom sykefravær og stadig lengre ventetid i helsevesenet har vært underfokusert.

Dersom jeg går sykemeldt i ett år i påvente av operasjon, så er det selvsagt samfunnsøkonomisk ufornuftig. Selv om regjeringen sparer på helsebudsjettet i år X (f.eks 2010) så vil man få den samme utgiften i år Y, når pasienten endelig får operasjonen. Problemet er selvsagt at man i påvente av operasjonen både kommer som en utgift på sykepengekapitlet, og i tillegg bortfaller skatteinntekter som vedkommende hadde betalt inn til fellesskapet dersom operasjon hadde blitt gitt umiddelbart.

Dette er enkel samfunnsøkonomi. Sunn fornuft. God politikk, og ikke minst det mest bærekraftige man kan gjøre for å få ned sykefraværet som vi alle er bekymret for.

Det er ikke kapasitet i helsevesenet? Jo, selvfølgelig er det kapasitet, både i det offentlige, men ikke minst i det private helsevesenet. La oss nå slutte å gå rundt grøten: Bruk kapasiteten i helsevesenet. Jens og gjengen må ta seg en privatallergipille, og slippe alle til.

Beregninger som er gjort viser at minimum 60.000 flere kunne kommet ut av helsekøen med FrPs budsjett. Dette ville ført til enorme innsparinger på sykefraværsbudsjettet.

Hopsideisi og Makka Pakka hadde skjønt denne sammenhengen. Det forundrer meg at Jens og byråkratene i finansdepartementet ikke evner å gjøre det samme.

Kampen om sannheten

Det er forunderlig å bevitne den vekselende argumentasjonen regjeringen bruker i forhold til situasjonen i helsevesenet. Bjarne Håkon Hanssen snakket om behovet for forebygging, både på innpust, utpust og anpust gjennom valgkampen. Diabeteskampen ble løftet opp som det store skoleeksempelet på behovet for forebygging. Løsningen: samhandlingsreformen.

Jeg er enig i at diabetes er en stor utfordring for samfunnet, og ikke minst den enkelte borger som får denne lidelsen. Diabetes koster alene samfunnet om lag 10-12 mrd. kroner pr. år. Stortinget, har etter press fra FrP vedtatt en nasjonal strategi for diabetes. Problemet er at regjeringen ikke har bevilget en eneste krone til dette i løpet av de fire siste årene. Med beskjedne 60 mill. pr. år, kunne vi fått på plass et helt annet system knyttet til forebygging og behandling av diabetes, noe som ville spart både samfunn og enkeltmennesker for store ressurser og lidelser. Forebygging var kanskje ikke så viktig allikevel?

De samme eksemplene kunne jeg trukket på rusfeltet.

Forebygging er altså ikke avhengig av en reform. Det handler om politisk vilje.

Nå er Bjarne Håkon borte fra politikken. Stay tune for more crappy red-green days sier jeg bare. Den nye helseministeren har ikke vist en fnugg av handlekraft den første tiden. Håper dette endrer seg. Jeg tviler. Sterkt.