Er nordmenn sykere enn andre folkeslag?

Svaret er nei. Vi har det høyeste sykefraværet i europa (så vidt jeg vet), men samtidig har vi også de lengste helsekøene. Du skal være en rød- eller grønnskolling for å ikke se denne sammenhengen..

Sykelønnsdebatten har rast i alle medier, i Storting, og sikkert også rundt kaffemaskiner på norske arbeidsplasser. Jeg mener bestemt at den enkle, men svært så sanne, sammenligningen mellom sykefravær og stadig lengre ventetid i helsevesenet har vært underfokusert.

Dersom jeg går sykemeldt i ett år i påvente av operasjon, så er det selvsagt samfunnsøkonomisk ufornuftig. Selv om regjeringen sparer på helsebudsjettet i år X (f.eks 2010) så vil man få den samme utgiften i år Y, når pasienten endelig får operasjonen. Problemet er selvsagt at man i påvente av operasjonen både kommer som en utgift på sykepengekapitlet, og i tillegg bortfaller skatteinntekter som vedkommende hadde betalt inn til fellesskapet dersom operasjon hadde blitt gitt umiddelbart.

Dette er enkel samfunnsøkonomi. Sunn fornuft. God politikk, og ikke minst det mest bærekraftige man kan gjøre for å få ned sykefraværet som vi alle er bekymret for.

Det er ikke kapasitet i helsevesenet? Jo, selvfølgelig er det kapasitet, både i det offentlige, men ikke minst i det private helsevesenet. La oss nå slutte å gå rundt grøten: Bruk kapasiteten i helsevesenet. Jens og gjengen må ta seg en privatallergipille, og slippe alle til.

Beregninger som er gjort viser at minimum 60.000 flere kunne kommet ut av helsekøen med FrPs budsjett. Dette ville ført til enorme innsparinger på sykefraværsbudsjettet.

Hopsideisi og Makka Pakka hadde skjønt denne sammenhengen. Det forundrer meg at Jens og byråkratene i finansdepartementet ikke evner å gjøre det samme.

Kampen om sannheten

Det er forunderlig å bevitne den vekselende argumentasjonen regjeringen bruker i forhold til situasjonen i helsevesenet. Bjarne Håkon Hanssen snakket om behovet for forebygging, både på innpust, utpust og anpust gjennom valgkampen. Diabeteskampen ble løftet opp som det store skoleeksempelet på behovet for forebygging. Løsningen: samhandlingsreformen.

Jeg er enig i at diabetes er en stor utfordring for samfunnet, og ikke minst den enkelte borger som får denne lidelsen. Diabetes koster alene samfunnet om lag 10-12 mrd. kroner pr. år. Stortinget, har etter press fra FrP vedtatt en nasjonal strategi for diabetes. Problemet er at regjeringen ikke har bevilget en eneste krone til dette i løpet av de fire siste årene. Med beskjedne 60 mill. pr. år, kunne vi fått på plass et helt annet system knyttet til forebygging og behandling av diabetes, noe som ville spart både samfunn og enkeltmennesker for store ressurser og lidelser. Forebygging var kanskje ikke så viktig allikevel?

De samme eksemplene kunne jeg trukket på rusfeltet.

Forebygging er altså ikke avhengig av en reform. Det handler om politisk vilje.

Nå er Bjarne Håkon borte fra politikken. Stay tune for more crappy red-green days sier jeg bare. Den nye helseministeren har ikke vist en fnugg av handlekraft den første tiden. Håper dette endrer seg. Jeg tviler. Sterkt.