Jeg har i dag søkt om fritak fra mitt verv som fylkespolitiker i Nord-Trøndelag, samtidig som jeg har varslet at jeg stiller meg til disposisjon for Trondheim FrP dersom de skulle ønske dette.
Jeg har gjort meg noen tanker om tiden i Nord-Trøndelag, og vil derfor dele litt av disse opplevelsene.
Det er ikke lett å være ung politiker i Nord-Trøndelag. Det er mye ”gubbementalitet” i forsamlingen. Man blir stadig møtt med holdninger om at man er for ung, for uerfaren og for utålmodig. Arbeiderpartiet er verst i klassen. Det er synd for de mange unge, og la meg tilføye; dyktige, ungdommene til Arbeiderpartiet som hele tiden holdes utenfor det gode selskap slik jeg oppfatter det.
Fylkestinget i Nord-Trøndelag er preget av at ”alle skal være enige med hverandre”, og det er Arbeiderpartiet som skal definere denne enigheten. Det at H, KrF og V lot seg kjøpe politisk får være deres sak. Greit for velgerne å merke seg at en stemme til Nord-Trøndelag H er en stemme for Arbeiderpartiets politikk. La meg tilføye at jeg beundrer Joar Olav Grøttings væremåte og politiske vesen. Han sitter nok som et gissel, uten at han noen sinne kommer til å innrømme dette.
KrF og V har jeg ikke forstått meg på i Nord-Trøndelag. Venstres Trond Prytz blander roller, og opptrer vel så ofte som politimesteren og ikke venstremannen. KrFs Tønne-Haugan syns jeg er skummel. Det har hun til og med sagt til media. Det får være hennes sak. Hun vil alle det beste, men har null gjennomslagskraft.
Arbeiderpartiets representanter orker jeg ikke si så mye om. De har ikke så mye å komme med allikevel. Det er kun rådet, og leder Alf Daniel Moen, som styrer skuta. Det må være kjedelig å ha så lite man skulle sagt i eget parti som de fleste i AP har!
La meg heller bruke tiden på å fremheve de politikerne jeg mener fortjener respekt og tillit. Endre Skjervø og Ola Morten Teigen er svært dyktige ombudsmenn for innbyggerne i Nord-Trøndelag og er selvskrevne fylkesrådskandidater om FrP skulle komme i posisjon. De er etter mitt syn vel så dyktige som dagens fylkesråder. Jeg ønsker de alt godt og vil takke for et godt samarbeid.
Jeg har hatt et godt og konstruktivt forhold til SV. Både ungdomspolitikeren Adrian Walborg og den ofte møtende vararepresentanten Rune Hegge fra Stjørdal, er etter mitt syn politikere som er genuint opptatt av politiske saker. Det står stor respekt av dette.
Joar Olav Grøtting fra Høyre har jeg nevnt tidligere. Han har en god humoristisk tilnærming til politiske debatter, noe han bruker ofte som virkemiddel. Jeg skjønner at galgenhumor er viktig når man sitter fanget i Alf Daniel Moens politiske spindelvev.
Terje Sørvik fra Arbeiderpartiet, i disse dager nevnt som en mulig toppkandidat til neste års valg, er slik jeg ser det en gjennomført hyggelig fyr. Han er, sammen med Bjørn Iversen, de dyktigste politikerne Arbeiderpartiet har i fylkestinget. Iversen kan være herlig arrogant på talerstolen, og det er ment som et stort kompliment, selv om det ofte også har rammet meg.
Når det gjelder pressen i Nord-Trøndelag, så er det utvilsomt slik at Trønderavisa har en politisk agenda. Selv om de kommer til å nekte for dette inn i evigheten er det åpenlyst gjennom politiske kommentarer og til dels også redaksjonelle oppslag. Det finnes et hederlig unntak, og det er journalist Håkon Arntsen. Han har, med rette, fått stor tillit hos samtlige politiske partier og politikere. Arntsen er redelig og har god politisk innsikt. Trønderavisa blir fattigere den dagen han slutter som journalist.
Til slutt vil jeg si at det har vært lærerikt å sitte i fylkestinget i Nord-Trøndelag, selv om man av og til kan få inntrykk av at dette er et kaffeselskap hvor alle politiske saker er avgjort av fylkesrådet på forhånd. Jeg har i alle fall blitt veldig sikker på at FrP er det riktige partiet for meg.
-
