Northug og resten av verden

I disse dager er verdens øyne rettet mot en 25-åring fra Mosvika. Det er vanskelig å sette seg inn i det presset som har vært på Petters skuldre. VM på hjemmebane, for første, og kanskje siste gang. Han måtte innfri, et folkekrav han ikke har gjort noe for å dempe. Da han gikk inn til sølv forrige torsdag hadde han følgende kommentar: ”På søndag blir det 1-1”. En henvisning i forhold til ”landskampen” mot Sverige. Det viser at sølv er nederlag.


”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta”. Ikke for Petter. Sean Connery hadde følgende melding i filmen The Rock: ”Losers always whine about their best. Winners go home and f*** the prom queen”. Petter har den samme mentaliteten, og det er derfor han står på toppen av pallen, fremfor å komme inn til hederlige 10-plasser.

Det er fortsatt de av sportskommentatorene og bedreviterne som ikke liker Petters fremtoning og holdninger. Dersom de ikke aksepterer Petter for Petter, så har de heller ingen rett til å glede seg over hans gull i Kollen. ”Kaksigheten” til Petter er faktisk en forutsetning for at han skal lykkes.

Det å dyrke store prestasjoner basert på individets forutsetninger er noe vi alle må bli flinkere til. Sølv er nederlag for Petter, fordi han vet potensialet for å være best er til stede. For Therese Johaug er bronsjemedalje godt som gull, og bør absolutt feires.

Slik er det i hverdagslivet også. Dersom man går 3 mil på ski på sin andre skitur, så er det en prestasjon man skal være stolt av, selv om teknikken og farten minner om Phillip Boit. Dersom man får en C i et fag man ikke mestrer, selv om man har sittet på lesesalen dag og natt, er dette en prestasjon man kan være stolt av. Hverdagsvinnere når ikke forsiden på VG. De blir ikke gjenstand for medienes analyser og vurderinger på godt og vondt. Men de eksisterer og de skal ha lov til å være stolte.

Vi må dyrke de store prestasjonene, enten de resulterer i gullmedaljer, karakterer eller personlige triumfer. Gjør man dette, vil vi få et bedre samfunn. I så måte fremstår deler av medienorge som destruktive bedrevitere som tror de har enerett på å forfekte den norske moral. Vi andre skal fortsette å glede oss over store prestasjoner, både i Kollen og i hverdagen.

Petter Northug og resten av verden

Jøss. Adresseavisen redigerte mitt innlegg i dagens avis. Det kaller jeg feigt!
Her er innlegget i sin helhet:

Jeg har tillatt meg å ha to tanker i hodet på en gang. Det burde Adresseavisens Trygve Lundemo også forsøke å få til. Hvis han evner det. Det burde være mulig å støtte kampen mot mobbing i samfunnet, både når det rammer de svakeste, men også når det gjelder de som skiller seg ut i den andre enden av skalaen.


Lundemos kommentarartikkel i lørdagens avis er så forskrudd, feilaktig og misvisende at den faller på sin egen urimelighet. Hadde Lundemo hatt et halvt åpent objektivt øye, ville han vært kjent med FrPs kamp mot mobbing i kommunestyrer, fylkesting og storting. Han har åpenbart en egen agenda.

Behandlingen Petter Northug har fått er urimelig og uakseptabel. Han er en gutt i tjueåra som er flink til å gå på ski. Det syns jeg han skal få gjøre uten at Lundemo og andre med mindreverdighetskomplekser skal spre eder og galle hver gang han gjør noe de ikke finner politisk korrekt.

I løpet av helga har jeg fått mange henvendelser fra studenter, elever og voksne, som har fortalt historier om mobbing og jantelov. De har gått mot strømmen, vært for flinke, vært annerledes. Disse menneskene er det åpenbart greit å mobbe for Lundemo. Det viser bare at denne problemstillingen handler om langt mer enn Petter Northug.

Det jeg ønsker og oppnå er en kulturendring i den norske skolen, samt i det norske samfunnet. Det skal bli lov og slå seg på brystet mens man sier ”jeg er best”, enten om dette er i idretten, matte eller sløyd. Det er nettopp her sosialistenes likhetstanke best kan synliggjøres. Enhetsskolen er bygd opp rundt at alle elever skal være like flinke i alle fag, verken mer eller mindre. Når man har et utdanningssystem som baserer seg på slike kriterier, ender vi opp som en middelmådighet i europeisk sammenheng, slik PISA og andre undersøkelser viser.

Enhetsskolen som sosialistene står bak, dyrker likhetsideologien. En ideologi som har forplantet seg i alle samfunnsstrukturer i Norge. De som gjør det bra i næringslivet blir rakket ned på med skjellsordet ”kapitalist”. De som gjør det bra i akademia, kunst og kultur, rakkes ned på med skjellsordet ”elite”. Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Disse holdningene må avskaffes. De er til hinder for utviklingen av samfunnet vårt.

Det er nærliggende å spørre Lundemo om han tror han ville blitt en enda dårligere journalist om de flinke i klassen hans hadde blitt satset på? Jeg tror kanskje det stikk motsatte ville skjedd, noe Adresseavisas lesere ville vært tjent med. Jeg er villig til å ta debatten med Lundemo når som helst, og jeg har bare én ting å si om hvordan utfallet kommer til og bli: Barneskirenn.

Northug og janteloven

I Norge skal man ikke være annerledes. Offentlige personer skal spise brødskive med brunost, gå turer i skog og mark, og selvfølgelig vise ydmykhet i alle sammenhenger. Det er greit å være god, så lenge du ikke vet det selv. Janteloven er tydeligvis sterkere og viktigere enn grunnloven for mange i dette landet.
Vegard Ulvang skjemmes over å være norsk. VGs sportskommentator og en samlet ”ekspertise” mener det er forkastelig. Petter Northug kan ikke komme for sent til en premieutdeling. Han er jo et forbilde. Han skal spise brunost og vise ydmykhet. Han skal gå turer i skog og mark. Han skal være feilfri.

Pressen bruker spaltemeter etter spaltemeter på Petter. Eksperter og forsvarere av den urnorske janteloven gir de vann på mølla, eller blekk på papiret. Hjelp, Petter spiller poker. Det er jo ulovlig. Dårlig forbilde, roper bedrevitere mens pressen lar blekket sprute. Avisene lager overskrift etter overskrift. De skal selge aviser, og Petter er ”godt stoff”.

Det går en grense for hva personer i offentligheten skal måtte tåle. Det må være lov og være menneske. Det må være lov og vise følelser. Selv om man er en idrettsstjerne eller en annen offentlig person. Forventningene om at alle som lever i rampelyset skal være perfekte er skadelig for samfunnet, og ikke minst for de som blir utsatt for heksejakten.

Til dere journalister, ”eksperter” og eventuelt andre som mener det er en dødssynd og komme for sent til en premieutdeling, eller å spille poker og drikke Red Bull; Det er lett og være feilfri når dere sitter der i de behaglige sofaene deres, mens dere trykker på fjernkontrollen og suller dere inn i den fordømte janteloven som dere tilber som en avgud. Det er lett og kritisere Petter for at dere skal få en dose misunnelse ut av systemet. Dere gjør meg rett og slett uvel. For meg og mange andre er dere avskum.

Dersom Petter henter hjem medaljer i Tour de Ski eller i Holmenkollen, kommer dere nok til å lovprise trønderen og ta deres del av æren. ”Heia Norge, heia Petter”. Hvis Petter tar hjem medaljer bør dere grave dere ned i deres egen misunnelse og jantelov. Dere fortjener ikke Petter Northug.

La Petter og andre offentlige personer få være mennesker, på godt og vondt. Hvis dere ikke evner dette, kan dere gjerne dra dit pepperen gror. Gjerne iført lusekofte og telemarksski, for alt annet vil vel være brudd på hvordan er nordmann skal oppføre seg?

Fra Nord til Sør (Trøndelag)

Jeg har i dag søkt om fritak fra mitt verv som fylkespolitiker i Nord-Trøndelag, samtidig som jeg har varslet at jeg stiller meg til disposisjon for Trondheim FrP dersom de skulle ønske dette.
Jeg har gjort meg noen tanker om tiden i Nord-Trøndelag, og vil derfor dele litt av disse opplevelsene.

Det er ikke lett å være ung politiker i Nord-Trøndelag. Det er mye ”gubbementalitet” i forsamlingen. Man blir stadig møtt med holdninger om at man er for ung, for uerfaren og for utålmodig. Arbeiderpartiet er verst i klassen. Det er synd for de mange unge, og la meg tilføye; dyktige, ungdommene til Arbeiderpartiet som hele tiden holdes utenfor det gode selskap slik jeg oppfatter det.

Fylkestinget i Nord-Trøndelag er preget av at ”alle skal være enige med hverandre”, og det er Arbeiderpartiet som skal definere denne enigheten. Det at H, KrF og V lot seg kjøpe politisk får være deres sak. Greit for velgerne å merke seg at en stemme til Nord-Trøndelag H er en stemme for Arbeiderpartiets politikk. La meg tilføye at jeg beundrer Joar Olav Grøttings væremåte og politiske vesen. Han sitter nok som et gissel, uten at han noen sinne kommer til å innrømme dette.

KrF og V har jeg ikke forstått meg på i Nord-Trøndelag. Venstres Trond Prytz blander roller, og opptrer vel så ofte som politimesteren og ikke venstremannen. KrFs Tønne-Haugan syns jeg er skummel. Det har hun til og med sagt til media. Det får være hennes sak. Hun vil alle det beste, men har null gjennomslagskraft.
Arbeiderpartiets representanter orker jeg ikke si så mye om. De har ikke så mye å komme med allikevel. Det er kun rådet, og leder Alf Daniel Moen, som styrer skuta. Det må være kjedelig å ha så lite man skulle sagt i eget parti som de fleste i AP har!

La meg heller bruke tiden på å fremheve de politikerne jeg mener fortjener respekt og tillit. Endre Skjervø og Ola Morten Teigen er svært dyktige ombudsmenn for innbyggerne i Nord-Trøndelag og er selvskrevne fylkesrådskandidater om FrP skulle komme i posisjon. De er etter mitt syn vel så dyktige som dagens fylkesråder. Jeg ønsker de alt godt og vil takke for et godt samarbeid.

Jeg har hatt et godt og konstruktivt forhold til SV. Både ungdomspolitikeren Adrian Walborg og den ofte møtende vararepresentanten Rune Hegge fra Stjørdal, er etter mitt syn politikere som er genuint opptatt av politiske saker. Det står stor respekt av dette.

Joar Olav Grøtting fra Høyre har jeg nevnt tidligere. Han har en god humoristisk tilnærming til politiske debatter, noe han bruker ofte som virkemiddel. Jeg skjønner at galgenhumor er viktig når man sitter fanget i Alf Daniel Moens politiske spindelvev.

Terje Sørvik fra Arbeiderpartiet, i disse dager nevnt som en mulig toppkandidat til neste års valg, er slik jeg ser det en gjennomført hyggelig fyr. Han er, sammen med Bjørn Iversen, de dyktigste politikerne Arbeiderpartiet har i fylkestinget. Iversen kan være herlig arrogant på talerstolen, og det er ment som et stort kompliment, selv om det ofte også har rammet meg.

Når det gjelder pressen i Nord-Trøndelag, så er det utvilsomt slik at Trønderavisa har en politisk agenda. Selv om de kommer til å nekte for dette inn i evigheten er det åpenlyst gjennom politiske kommentarer og til dels også redaksjonelle oppslag. Det finnes et hederlig unntak, og det er journalist Håkon Arntsen. Han har, med rette, fått stor tillit hos samtlige politiske partier og politikere. Arntsen er redelig og har god politisk innsikt. Trønderavisa blir fattigere den dagen han slutter som journalist.

Til slutt vil jeg si at det har vært lærerikt å sitte i fylkestinget i Nord-Trøndelag, selv om man av og til kan få inntrykk av at dette er et kaffeselskap hvor alle politiske saker er avgjort av fylkesrådet på forhånd. Jeg har i alle fall blitt veldig sikker på at FrP er det riktige partiet for meg.